Biography
Matre belongs to a generation of Norwegian composers who early in their career explored and adopted the large orchestral format. In his breakthrough composition Four miniatures for orchestra Matre elegantly addresses the contrast between the orchestra and the strong tradition of the miniature in the short history of Norwegian art music.
In Atem for sinfonietta (2007), the instrumentation is reminiscent perhaps of that in Gérard Pesson or the later instrumental works of Gérard Grisey. When Matre quotes other works it is often in the form of brief glimpses – precise, yet nonetheless so gentle and delicate that they seem to appear as if by chance.
Händel Mixtapes (2008) sees the reappearance of a conceptual approach where quotations from the music of Handel are subjected to actual and figurative sampling, as they become gradually riddled by Matre’s orchestral parasites. Sampling techniques take a new direction in …but I must have said this before (2010) for trombone and ensemble, recorded by Ensemble Ernst in 2015, where Matre turns to quoting his own work.
Ørjan Matre’s clarinet concerto Inside Out (2010) presents a clearly defined material related to Atem, but gives it a larger body of sound and nuanced, translucent orchestral textures. Matre was awarded TONO’s Edvard Prize for this work, which was recorded by Bergen Philharmonic Orchestra and clarinetist Rolf Borch in 2012.
The engagement with Oslo Philharmonic Orchestra resulted in the large-scale Konsert for orkester (2014), recorded by the orchestra in 2017, in which the opening work preSage (2013), also written for the Oslo Philharmonic, is woven together with excerpts from the Violin Concerto (2014) and expanded into a multi-movement work lasting a whole evening. The scale and scope of the work challenges our conception of the “concerto” form – yet another ambitious conceptual project that Matre manages to land safely thanks to his thorough craftsmanship.
Despite the fact that Matre repeatedly puts his compositional skills to the test with finely-wrought textures and risk-taking instrumentation, or by introducing quotations, instruments and playing techniques that challenge established musical preconceptions, his meticulous approach has led to repeated performances and a growing international audience.
Text: Hild Borchgrevink, 2018
Translation: Andrew Smith, 2018
Norwegian
Ørjan Matre (f. 1979) studerte komposisjon ved Norges Musikkhøgskole med Bjørn Kruse, Lasse Thoresen, Olav Anton Thommessen og Henrik Hellstenius. Matre var huskomponist for Kristiansand Symfoniorkester 2006-2008, og i sesongen 2013-2014 ble Matre pekt ut til å være Oslo Filharmoniske Orkesters profilkomponist. Han har markert seg som en tydelig stemme i norsk musikk, og har på kort tid fått profilerte oppdrag fra toneangivende musikere, ensembler og orkestre.
Matre tilhører en generasjon norske komponister som tidlig utforsket og tilegnet seg det store orkesterformatet. I gjennombruddsverket Four miniatures for orchestra (2005) utfordrer han elegant motsetningen mellom orkesteret og miniatyrens sterke tradisjon i norsk kunstmusikks historie. Verket er spilt inn av Kringkastingsorkestret på CDen Lights Out (2006).
I Atem for sinfonietta fra 2007 er linjene klarere og slankere, og instrumentasjonen kan gi assosiasjoner til en Gérard Pesson eller Gérard Griseys sene instrumentalverker. Når Matre siterer, skjer det ofte i korte glimt – presist, men likevel så forsiktig og delikat at det kan gi en følelse av at sitatene bare oppstår tilfeldig.
I Händel Mixtapes (2008) er et konseptuelt grep tilbake når tydelige Händel-sitater utsettes for sampling i faktisk og overført betydning og gradvis blir gjennomhullet av orkestrale parasitter fra Matres hånd. Sitatpraksisen får enda en omdreining i …but I must have said this before (2010) for trombone og ensemble, spilt inn av Ensemble Ernst i 2015, når komponisten her åpent arbeider med å sitere seg selv.
Klarinettkonserten Inside Out (2010) gir et klart uttegnet materiale som er i slekt med Atem, en større klangkropp og skaper en nyansert og gjennomskinnelig orkestervev. For dette verket vant Ørjan Matre TONOs Edvard-pris, og det er spilt inn av Bergen Filharmoniske Orkester og klarinettist Rolf Borch i 2012. I perioden 2010-2012 var Matre del av INTRO, Norsk musikkinformasjons internasjonale lanseringsprogram for unge norske komponister.
Engasjementet for Oslo Filharmoniske Orkester munnet ut i den stort anlagte Konsert for orkester (2014), innspilt av Filharmonien i 2018, der åpningsverket PreSage (2013), skrevet til orkesteret, blir sydd sammen med utdrag fra Violin Concerto (2014) og bygget ut til et flersatsig verk som i form og utstrekning utfordrer begrepet «konsert» og fyller en hel kveld – et ambisiøst konseptuelt prosjekt som lander trygt ved hjelp av komponistens håndverksmessige sikkerhet.
Selv om Matre stadig utfordrer sin tekniske dyktighet gjennom en finmasket og risikosøkende instrumentasjon eller ved å introdusere sitater, instrumenter og spilleteknikker som utfordrer etablerte musikalske konstellasjoner, medvirker det solide håndverket til at musikken jevnlig blir spilt og når ut til et voksende internasjonalt publikum.
Tekst: Hild Borchgrevink 2018